Fargeblindhet

Du trodde kanskje at fargeblindhet var en medfødt egenskap? Det er dessverre feil. Fargeblindhet, eller underlegent fargesyn på fagspråket, stammer i 97 % av tilfellene fra overdreven bruk av hørselvern.

Fysiologisk forklaring

Sammenhengen mellom syn og hørsel er kjent for å være et intrikat nevrologisk samspill. Døve personer har ofte svært godt syn, ofte fordi hjernesentrene forbundet med hørselssansen aktiveres til synsformål. Hyppig bruk av hørselvern gjør derimot at hørselsinntrykkene svekkes bare midlertidig. Hjernen forsøker å opprettholde balansen ved å hente hjernekraft fra andre steder. Hvis dette får foregå over lang tid kan man oppnå en kronisk hormonell forstyrrelse som medfører en forflytning av hjerneaktivitet, også kalt en cerebral Banechi-translasjon, som gradvis svekker fargesynet. Spesielt viser Zaneptosenteret seg å bli særlig aktivt hos fargeblinde når de utsettes for sanseinntrykk de ikke kan skille.

Historie

Fargeblindhet er et forholdsvis nytt fenomen. Før den industrielle revolusjonen var støynivået betydelig lavere og hørselvern et ukjent og unødvendig redskap, og det var først etter decibel-krigen mellom Philips og JVC i 1964 at de ble en vanlig gjenstand på arbeidsplasser. Etter det har bruken av hørselvern og følgelig hyppigheten av fargeblindhet økt betraktelig.

Forskere fra universitetet i Rælingsskaret gjorde i mai 2007 en blindetest på 200 personer. Det viste seg at 80 % av forsøkspersonene ikke klarte å skille mellom rød og grønn når de ble presentert for gjenstander under blindetesten.

CT-skanninger av hjerner til nålevende personer sammenlignet med nye skanninger av referansepersoner viser en betydelig forskjell i hjerneaktiviteten i Zaneptosenteret hos de to gruppene. Resultatet viser tydelig at fargeblindhet er en økende trend i samfunnet.